Et lite stykke norsk museumshistorie — Intervju med Gunnar B. Kvaran

Gunnar B. Kvaran har ledet Astrup Fearnley Museet siden 2001. I 19 av de snart 27 årene museet har eksistert er det han som har sittet i direktørstolen. Når han nå fratrer stillingen er det et lite stykke norsk museumshistorie han legger bak seg.

Mandag 18. mai er hans siste dag som museets direktør. Vi stilte ham noen spørsmål om hans tid ved museet, museets posisjon i norsk og internasjonal sammenheng, utstillingshøydepunkter, og han røper hvorfor vi faktisk kan kalle ham Den gode krigeren i saueskinnstøfler.

— Hva var det som den gang trigget interessen din og fikk deg til å søke stillingen på Astrup Fearnley Museet?

— Det var faktisk Hans Rasmus Astrup som besøkte meg på Bergen Kunstmuseum hvor jeg da var direktør og inviterte meg å komme til Oslo og ta over stillingen som direktør for Astrup Fearnley Museet. Det som trigget min interesse var at Hans Rasmus hadde lyst til å utvikle et internasjonalt kunstmuseum i Oslo. Det syntes jeg var interessant.

— Kan du huske noen av de tanker og inntrykk du gjorde deg de første dagene i ny jobb i 2001? Den gang museet lå i Kvadraturen, i Dronningensgate 4, og museet fortsatt var relativt nytt.

— Selve institusjonen forekom meg den gang som ganske liten og primitiv, men Hans Rasmus var full av entusiasme og ambisjon, med et smittende humør og god sans for humor!

(Gunnar B. Kvaran og Hans Rasmus Astrup i samtale under Frieze London 2018. Foto: Javier Auris, NRK)

— Astrup Fearnley Museet, med deg og Hans Rasmus Astrup i spissen, har ofte fått anerkjennelse for å bidra til økt internasjonalisering av norsk kunstliv. Hvilke tanker har du gjort deg om museets betydning og utviklingen av kunstmiljøet i Norge i løpet av disse årene?

— Museet har hatt mulighet til å presentere store soloutstillinger med noen av de mest nyskapende og toneangivende kunstnerne i vår tid. I tillegg til de store og ambisiøse kulturgeografiske gruppeutstillingene, som har utforsket ulike kontinenters og lands kunstscener, har museet vært som et vindu med bred utsikt mot den internasjonale kunstverden. Dette har gagnet både publikum og kunstmiljøet.

(Gunnar B. Kvaran ved siden av Renzo Piano under åpningen av I Still Believe in Miracles - Verk fra Selvaags kunstsamling, juni 2018. Foto: @akam1k3)

— Museet har på sett og vis gått fra å være et museum for kunstmiljøet, de dedikerte, de spesielt interesserte eller de spesielt nysgjerrige, til å favne et svært bredt publikum av turister og opplevelseshungrige i et av Oslos tydeligste signaturbygg. Hva vil du si at denne reisen har hatt å si for museet?

— Jeg vil si at denne reisen har vært svært positiv. Astrup Fearnley Museet er en kunst-, kultur-, utdannings- og opplevelsesinstitusjon for alle som ønsker å se og lære mer om samtidskunst. Og i løpet av de siste årene er det skapt en spesielt sterk kontakt med den yngre generasjonen kunstinteresserte gjennom utstillingene og tilhørende ulike aktiviteter og arrangementer som har appellert til dem. Det har gjort museet til et levende sted. Og med museets kvalitetskunstsamling og ambisiøse utstillinger er det viktig og svært positivt at museumsbygningen er utformet i den mest nyskapende og flotteste arkitekturen i Oslo.

— Hva tenker du er museets utfordringer i årene som kommer? Tror du museet og Oslos kunstscene har mye å se frem til?

— Det ser ut til at Oslos kunstscene blir meget spennende i nærmeste framtid, med nytt Nasjonalmuseum og ikke minst det nye Munchmuseet, som allerede har vist hvilke muskler de har. Det blir en stimulerende kontekst for Astrup Fearnley Museet, som allerede har definert sin posisjon og rolle som Oslos internasjonale samtidskunstmuseum. I tillegg kommer Oslo, som kunst- og kulturby og med sin nye museumssituasjonen, til å bli en reell del av den nordiske kunst- og museumsverdenen.

(Gunnar B. Kvaran under åpningen av utstillingen Cindy Sherman | Richard Prince - Works from the Astrup Fearnley Collection på MALBA i Buenos Aires, Argentina, juni 2018.)

— Hva er det med samtidskunst som har gjort det særlig givende for deg å vie så mye av livet ditt til dette feltet?

— Jeg er født inn i en kunstnerfamilie og oppvokst på et atelier. Jeg har alltid vært fascinert av den nyskapende kunsten som inviterer til møter med det ukjente, i motsetning til et liv hvor alt er bestemt på forhånd!

(Takashi Murakami og Gunnar B. Kvaran under åpningen av Murakami by Murakami i februar 2017.)

— Hvilke av utstillingene i løpet av disse 19 årene tenker du tilbake på som de mest vellykkede eller som det virkelig var givende å planlegge og kuratere?

— Det har vært mange utstillinger. Men jeg tror den første kulturgeografiske utstillingen The Uncertain States of America, som jeg kuraterte sammen med Hans Ulrich Obrist og Daniel Birnbaum, ble en unik mulighet til å forske på udokumentert samtidskunst, og som resulterte i en utstilling med stort sett helt ukjente kunstnere, en ny generasjon amerikanske kunstnere. I ettertid har den også vist seg å være «visjonær» sånn sett at de fleste kunstnerne som var inkludert nå er internasjonalt etablerte og anerkjente kunstnere. Å jobbe med denne utstillingen var også svært lærerikt fordi det var da vi forsto at kunstlivet i USA var i ferd med å tape sin dominans, at en tydelig kunstbevegelse, en felles kunstnerisk fellesnevner, ikke lenger var dominerende. Kunstverden var ikke lenger vertikal men horisontal, med mange ulike toneangivende kunstscener over hele verden. For øvrig er den kommersielle kunstverden, som er en liten del av den store internasjonale kunstverden, kanskje 2-3%, fortsatt supervertikal, men den delen er et fenomen for seg. Bevisstheten om at vi nå ikke kunne regne ett lands kunstscene for regjerende ga oss anledning til å forske bredt, på kunstscener i andre land og på andre kontinenter, i den store vide kunstverden! Utstillingen Europe, Europe, som jeg kuraterte sammen med Hans Ulrich Obrist og Thomas Boutoux, var også et interessant utstillingsprosjekt, ikke minst på grunn av den kuratoriske modellen som inkluderte assosierte kuratorer og kunstnerdrevne visningssteder fra flere europeiske land. Modellen omfattet «utstillinger i utstillingen» som gjorde Europe, Europe til en utstilling i bevegelse, som forandret seg over tid gjennom hele utstillingsperioden, og som inkluderte ikke bare de utøvende kunstnerne, men også de uavhengige kuratorene og visningsstedene, hele næringskjeden på et vis. Utstillingen LA – A Fiction, kuratert sammen med Thierry Raspail og Nicolas Garait, var også et interessant og komplisert prosjekt. Utstillingen kombinerte kunstverk og sitater fra litterære tekster for å skape et fiksjonalisert syn på byen Los Angeles.

— Er det mulig å peke ut en eller flere kunstnere i Astrup Fearnley Samlingen som står ditt hjerte særlig nær?

— Det er ikke lett. Men på en meget forenklet måte kan jeg si at det er noen kunstnere, slik som Cindy Sherman, Jeff Koons, Huang Yong Ping, Tom Sachs, Matthew Barney, Trisha Donnelly og Helen Marten, bare for å nevne noen få, som dedikert har skapt, og er i ferd med å skape, sin egen dimensjon innenfor kunsten.

(Gunnar B. Kvaran sammen med Jeff Koons under åpningsutstillingen, To Be With Art Is All We Ask, på det nye museet på Tjuvholmen i 2012.)

— Med din bakgrunn fra Island og Frankrike, hva vil du si er det beste Norge har kommet med i internasjonal sammenheng?

— Det som har imponert meg mest i Norge er den norske økonomi- og samfunnsmodellen, nasjonalt oljeselskap og en helt fremragende og enestående kulturpolitikk. Og naturligvis Grieg, Ibsen og Munch.

— Kan du røpe hva B-en i navnet ditt står for?

— B-en står for Benedikt som betyder «den gode» og som passer godt med Gunnar som betyder «krigeren». Kvaran er av irsk opprinnelse, navnet er først nevnt i Njálssaga og betyder «sauðskinnsskór» på islandsk, saueskinnsko på norsk. Ingenting av dette hadde jeg noen innvirkning på!

(På befaring under byggingen av det nye museet på Tjuvholmen i juni 2011.)

______

Skrevet av Renate Thorbjørnsen